Mat og måltider har bestandig vært viktig for meg. Hva vi putter i munnen har noe å si for hvordan vi har det, og hva vi kan yte. Jeg hadde gledet meg til å dele disse stundene rundt bordet med Naomi. Men det ble slettes ikke som forventet. Mine planlagte fellesmåltider endte som oftest opp i frustrasjon og sinne, og ikke minst mye gris. Naomi ble frustrert over å ikke mestre å spise selv, og at skjea var tom da den nådde munnen. Selv ble jeg sliten og lei av et kjøkken som stadig var sølete og et barn som ikke fikk i seg maten jeg hadde laget. Måltidene forvandlet seg sakte til en maktkamp mellom oss, en kamp på en ganske så klissete slagmark.​